Marianne Mjaaland & Kjetil Unneberg: Samtaler fra et ekteskap. En kjærlighetshistorie. Roman. 327 sider. Gloria Forlag.

Det første av Kristiania-bohemens ni bud sto på trykk første gang i 1889 og lyder: «Du skal skrive dit eget liv.»

Mange forfattere har siden prøvd å leve opp til det kravet, gjennom noe de bl.a. har kalt nøkkelromaner, erindringsromaner, selvbiografiske romaner, bekjennelseslitteratur, virkelighetsdiktning – uangripelige tekster som seiler under bekvemmelighetsflagg ved at de markedsføres både som «sannferdige» uttrykk for en personlig gjennomlevd fortid og som «diktning». Kritikere kan jo ikke beskylde en tilsiktet fiktiv verden for ikke å speile den faktiske verden.

Legeekteparet Marianne Mjaaland (63) og Kjetil Unneberg (65) – hun med flere bøker bak seg, han som debutant - har skrevet en «kjærlighetshistorie» som illustrerer nettopp dette. Samtidig som de i et ferskt intervju med A-magasinet understreker at de prøver å skrive «ærlig» om «noe som var», det intense, omflakkende, krisefylte, ekstremt sex-styrte forholdet deres gjennom mer enn førti år, insisterer de på at de «har iscenesatt og rekonstruert hendelsene på nytt» slik at historien om deres liv først og fremst bør leses som «roman» og ikke som en ny, tidstypisk Her-har-du-vårt-liv-rapport.

Dette forsøket på å unnfly eventuelle beskyldninger om at de ligger for tett opp til egen livshistorie ved å kalle teksten «roman», nytter lite, dessverre. Ingen leser vil kunne være i tvil om at de to forfatterne først og fremst prøver å gi krasse, autentiske innblikk i alle sidesprangene og løgnene som har fargelagt det bohemaktige samlivet deres, midt mellom fem barnefødsler, en abort, to separasjoner, en skilsmisse, to brylluper (osv. osv.). Den tid- og stedfestete lenken av svik, skam, sorg og hevntrang, tro, håp og kjærlighet, er åpenbart ikke-fiktiv i sin natur og finner sted i et legeunivers der utroskapskarusellen går og går. Nettopp dette sladderaktige, skandalebefengte, selvutleverende stoffet er tekstens viktigste anliggende. At hovedkarakterene bærer fiktive navn som Maria, Konrad eller K kan ikke skjule den private klangen i kjærlighetshistorien.

Uansett – lest som roman virker teksten mildt sagt ujevn. Avsnittene der Maria, Marianne Mjaalands alter ego, skriver i jeg-form er langt mer stilsikre enn Kjetil Unnebergs bidrag til historien. De er holdt i tredje person entall, virker flate i uttrykket og lar oss gjerne ta del i tankene til en viss K. Denne vekslingen mellom to ulike perspektiv forhindrer ikke at teksten ofte gjentar de samme poengene, bare med noen få linjers mellomrom og uten å vri på informasjonen.

Ellers heter ikke nynorsklyrikeren «Tor Johnson», like lite som man bør skrive «Kroghstøtten» sykehus, «triologien» eller «Jef Geraerts». Dessuten er forsøket på å gjengi jørpelandsdialekt mislykket (jfr. side 122).